Forord

Til: Byrommene i Oslo gjennom 200 år

Å feste byen til tekst er et vågalt prosjekt. Byen forandrer seg hele tiden, gjennom dagen, gjennom året. Det er ikke bare byens fysiske landskap som endrer seg. Byen forandrer seg også med personene som befolker den. Hver og en av oss bidrar til å skape byens liv.

Hensikten med denne boka har vært å gripe de store linjene i byrommenes historie gjennom de siste to hundre årene. Gjennom små og store fortellinger har jeg prøvd å få fram endringer i denne delen av Oslos historie. Derfor er ikke boka en katalog over alle prosjekter i byrommene i disse årene. Det er særlig prosjekter som medfører en endring eller som illustrerer en endring, som er beskrevet.

Byen er et landskap mange mener noe om. Slik har det vært i fortiden, og slik er det nå. Min oppgave har ikke vært å komme med sterke meninger om byen, hverken før eller nå. I stedet har jeg ønsket å åpne noen dører inn i fortidens bylandskaper. Tanken bak dette er at kunnskap om fortiden vil være nyttig for å mene noe om nåtiden.

Boka er skrevet på oppdrag fra Bymiljøetaten i Oslo kommune, som ble opprettet i 2011 ved sammenslåing av Samferdselsetaten, Friluftsetaten, Idrettsetaten, Trafikketaten og ENØK-etaten. I dåpsgave fikk den nye etaten i oppgave å planlegge, utvikle, forvalte og drifte kommunale byrom i Oslo. Med byrom menes her fellesarealer som veier og gater, torg og møteplasser, parker og friområder.

Et av målene med boka har vært å gi denne nye etaten en historisk dybde. Likevel er boka like mye byhistorie som den er kommunalhistorie. De offentlige rommene mellom bygningene er åpne fellesområder som er blitt til med innsats ikke bare fra offentlige etater, men også fra foreninger, interessegrupper og den enkelte borger.
 

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg gjennom mesteparten av min yrkeskarriere som sivilingeniør har vært ansatt i Oslo kommune, om enn ikke i noen av de fem etatene som gikk inn i Bymiljøetaten. Forut for opprettelsen var jeg med i prosjektgruppen som utarbeidet grunnlaget for den nye etaten. Ideen om denne boka ble til i samtaler med Bymiljøetatens direktør Hans Edvardsen. Han har vært leder i bokkomiteen, som ellers har bestått av Øystein Eike fra Oslo byarkiv, Gaute Heyerdahl fra Norges idrettshøgskole samt Linken Apall-Olsen og Lars Roede, begge med tilknytning til Oslo museum.

Boka er skrevet ut fra min historiefaglige kompetanse, på samme måte som mine tidligere bøker om Nordmarkas historie og Akerselvas historie. Bokkomiteen og andre gode støttespillere fortjener stor takk for konstruktive innspill underveis. Jeg alene er ansvarlig for den endelige teksten.

 

Akerselvas synlige og usynlige historie

En tur langs Akerselva i dag er en vandring i parkmessige omgivelser. Tidligere var det industrien som regjerte langs elven.

Av:Tallak Moland

Aften 06.6.2012

Turveien fra Maridalsvannet til Vaterland er omgitt av grønne busker og trær og noen steder store plener. Samtidig er vandringen i elveparken en bevegelse gjennom fortidens landskap. Det er tre historiske perioder som særlig har satt preg på landskapet langs elven: sagbruksperioden, industriperioden og parkperioden. Den første er i dag nesten usynlig, den andre er godt synlig, den tredje er den perioden dagens vandringer foregår i.

 

 Tekstilfabrikkene

Oslos industrihistorie begynte rundt 1845 med etablering av bedrifter ved fossene langs Akerselva. I alt ti tekstilfabrikker ble bygd i løpet av en tiårsperiode. Nydalens Spinderi, Hjula Væveri, Vøyen Bomuldsspinderi, Foss Spinderi og Christiania Seildugsfabrik var de største. Flere hundre arbeidere hadde lange arbeidsdager i de store maskinhallene. Kvinnene passet på spinnemaskinene og vevstolene, mens mennene blant annet sørget for at maskineriet fungerte.

Litt over 100 år varte den industrielle perioden. Rundt 1960 stengte de siste tekstilfabrikkene langs elven portene for godt. Bedriftene innenfor andre bransjer holdt det gående enda noen tiår, men så måtte også Christiania Spigerverk, Myrens mekaniske verksted, Lilleborg fabrikker og Idun Gjærfabrikken gi seg. Bare Bjølsen Valsemølle holder det fortsatt gående.

Industritidens synlighet

Mange fabrikkbygninger fra den første industrielle perioden er bevart. Det er teglsteinsfasadene som gir elveparken det historiske særpreget. Felles for mange av disse bygningene er at det er tegnet av landets første sivilingeniør, Oluf Roll. Han var utdannet ved den polytekniske høyskolen i Hannover, og derfra tok han med seg en bygningsutforming inspirert av middelalderens tyske teglsteinarkitektur i romansk stil. På mange av husfasadene har Selskabet for Oslo Byes Vel montert ovale blå skilt som forteller bygningens industrielle historie. Disse gir små, interessante gløtt inn i fortiden.

I dag er det ny virksomhet i de gamle fabrikkbygningene. Innenfor teglsteinsveggene finnes noen steder originale bærekonstruksjoner, men produksjonsutstyret er borte. Noen få maskiner er tatt vare på av Norsk Teknisk Museum og stilt ut i museumsbygningen ved Brekkedammen. Her finnes blant annet en vevstol som var i bruk på Hjula Væveri.

Sagbrukstidens usynlighet

 

Før industritiden var sagbrukstiden. Denne startet på 1500-tallet med oppfinnelsen av oppgangssagen. Veggene i sagverksbygningene var laget av tømmer, mens inntakskonstruksjonene som ledet vann til vannhjulene var laget av bjelker og bord. På det meste var det over 20 sager langs elven.

Under arbeidet med Akerselvas historie gjennom de siste 200 år (utgitt 2011) oppdaget jeg hvor lite av sagbruksperioden som er å finne. Jeg brukte lang tid på å lete etter rester, klatre langs fossene og sjekke gamle kart. At ingen av sagverksbygningene eksisterte lenger, visste jeg på forhånd. Men jeg håpet å finne noen rester etter grunnmurer eller inntakskonstruksjoner. Stein er jo mer varig enn treverk. Men resultatet var nedslående. Antagelig overlevde ikke grunnmurene de arbeidene som ble gjort da industritidens bygninger ble reist på de samme tomtene. Kanskje ble steinene gjenbrukt i de nye grunnmurene. Og var det noen steinblokker tilbake, kan de ha blitt fjernet da grøntarealene omkring bygningene ble opparbeidet.

Uten slike rester fra fortiden er det ingen naturlige steder å feste skilt som forteller om sagbrukstiden. Ingen steder der guider kan stoppe opp og peke.

Vil man se spor etter sagbrukstiden, må en lete lenger oppe i vassdraget. Langs Skjærsjøelva, like nedenfor Skjærsjødammen, er rester av Kamphaug sag fremdeles synlige. Her ble tømmeret fra Nordmarka saget på 1600-tallet og frem til omkring 1740 da produksjonen ble flyttet til sagbruk øverst i Akerselva. Grunnmuren etter Kamphaug sag kan riktignok være vanskelig å oppdage, overvokst som den er av busker og trær. Egentlig trenger området opprydding.

Parktiden

Det er ikke bare industriproduksjonen og sagvirksomheten langs elven som har sin historie. Også den blågrønne elveparken har sin historie. Det har vært en vanlig oppfatning at elveparken ble opparbeidet på slutten av 1980-årene under navnet «Akerselva miljøpark». Slik er det ikke. Parktiden ble innledet tidlig på 1900-tallet med opparbeidelse av området mellom Ankerbrua og Nybrua eller «Parkleggingen av Akerselvens bredder» som det het i de kommunale dokumentene.

Derfor burde det vært satt opp et blått skilt ved Ankerbrua som forteller at her begynte opparbeidelse av elveparken ca. 1915. For å gjøre elveparkens historie mer synlig.

God tur langs elven - og ikke glem Kamphaug sag!

Akerselva – elveparkens tidlige historie

 

Av Tallak Moland

Artikkel i Byminner nr. 2 2012

Akerselvas parkhistorie begynner tidlig på 1900-tallet. På den tiden var elven en illeluktende og uestetisk væske som rant gjennom et grått industrilandskap. Underlig nok var det noen som hadde tanker om at dette kunne bli et frodig parklandskap.

Det eldste dokumentet i Oslo byarkiv som kan knyttes til parkleggingen langs Akerselva, er fra desember 1913. Det er et brev til politimesteren i Kristiania fra Ernst Poleszynski, eier av Kristiania Kunst- og Metalstøberi i Øvre gate nederst på Grünerløkka. Han klaget over at tyve vindusruter i fabrikkbygningen hans var blitt ødelagt og pekte på at området på den andre siden av elven ”stadig er skuepladsen for modbydelige scener, eksesser i fyld og usædelig opførsel”. Han ønsket at det ble satt opp et gjerde mellom Ankerløkken og elven.

En uke etter at brevet var sendt, rykket politibetjent Hoel ut for å se på området. Han trodde ikke steinene som hadde ødelagt glassrutene kunne vært kastet fra den andre siden av elven fordi avstanden var for stor. I sin rapport bekreftet han imidlertid at det ”til stadighed opholder sig løse personer som drikker og bliver berusede” på Ankerløkken. I løpet av sommeren hadde det vært foretatt mange arrestasjoner.

Nå var affæren blitt en sak i de kommunale kontorene. Der ble den håndtert av borgermester Jacob Høe. Han var en av lederne for magistraten, som tilsvarer dagens kommunale byråd. Borgermesteren var en fast ansatt tjenestemann som blant annet skrev saksinnstillinger til formannskap og bystyre. Det første han gjorde med saken var å sende den til Kristiania Elektrisitetsverk og deretter til kirkevergen til uttalelse. Elektrisitetsverket var eier av ”Sekundærstationen” som lå ned mot elven, mens kirkevergen hadde ansvaret for forvaltningen av Jakobs kirke som lå inntil Ankerløkken.

Direktøren for elektrisitetsverket bekreftet at ”byens værste pak” hadde tilhold i skråningen ned mot elven og anbefalte at det ble satt opp et gjerde. Kirkevergen var av en annen oppfatning. Han trodde ikke at et gjerde ville løse problemene og anbefalte i stedet at området ble parklagt og lagt under politiets tilsyn. ”Ulike smukkere vilde dette ogsaa bli, og efter undertegnedes formening i ganske anden grad opfylde de hensyn, som skyldes baade kirken og omgivelsene forøvrig”.

Borgermesteren var enig med både elektrisitetsdirektøren og kirkevergen. Han bestilte et gjerde på vestsiden av elven, samtidig som han begynte å arbeide med en sak om ”Forskjønnelse av Akerselvens bredder”. Saken ble behandlet i formannskapet i juli 1915. Et av vedtakene som ble gjort, var å overføre ubrukte budsjettmidler til parklegging av elveskråningen på sørsiden av Søndre gate. Også det påfølgende budsjettåret ble det bevilget penger til parkarbeider i samme område. Arbeidene ble utført av mannskaper fra Beplantningsvæsenet, som var en underavdeling av Veivæsenet og hadde som oppgave å opparbeide og vedlikeholde byens parker. Fra og med 1917 ble parkarbeidene overtatt av det nyopprettede Parkvesenet som var ledet av bygartner Marius Røhne, og i august 1918 ble hans plan for parklegging ved Ankerbrua vedtatt av formannskapet. Kratt på begge sider av elven ble fjernet. Terrenget ble jevnet ut og sådd til. Parken fulgte datidens mønster og hadde velfriserte plener med lave gjerder rundt, steinbed, staudebed, trær på rekker, hvitmalte benker og spaserveier. Litt ovenfor Ankerbrua ble det laget en kunstig øy, oval i formen, med to løvtrær på. Da den enkle, gamle trebroen ble revet i 1926, ble den erstattet av en steinbro med buede åpninger for både vannstrøm og folkestrøm.

”Parklegging av Akerselvens bredder”

I Parkvesenets arkiv, i mappen merket ”Parklegging av Akerselvens bredder”, ligger dokumenter som forteller at det fra 1915 og utover ble også arbeidet for en helhetlig park langs Akerselva. Borgermester Jacob Høe så mulighetene for en mer sammenhengende park. I innstillingen til formannskapet i forkant av omtalte møte i juli 1915, utdypet han sine tanker:

Akerselven med broer og bredder er nu ingen pryd for byen – bortset fra enkelte smaa maleriske partier. I andre byer er gjennemflytende elver med omgivelser og broer som oftest de partier, hvor natur og kunst har skapt de smukkeste dele av byen. Der kan visselig ogsaa utrettes meget i saa henseende ved Akerselven, særlig hvor trafikken mellem de forskjellige bydele foregaar. Naar spørsmaalet om elvens delvise overhvælvning er reist, synes det ogsaa at burde undersøkes, hva der kan gjøres ut av elven uten overhvælvning. Magistraten finder derfor, at der bør avholdes en almindelig konkurranse om planer for forskjønnelse av Akerselvens bredder […].

Vi vet ikke hva som ble sagt på dette formannskapsmøtet. Vi vet ikke engang om det var debatt om saken. Referatet i formannskapets protokoll sier kort at magistratens innstilling ble bifalt. Dette betød at borgermesterens forslag om å utlyse en konkurranse om utarbeidelse av plan for ”Forskjønnelse av Akerselvens bredder”, ble vedtatt. Etter dette ble saken sendt til veivesenets overingeniør, reguleringssjefen og stadsarkitekten med anmodning om at disse utarbeidet forslag til plankonkurranse og programutkast. Disse instansene brukte vel et år på å behandle saken og sendte i oktober 1916 et skriv tilbake til borgermesteren med ønske om at plankonkurransen skulle utsettes i påvente av valg av trasé for bruksbanen. Denne var en planlagt jernbane til bedriftene langs Akerselva. Etter dette ble planene om parklegging oppover langs elva stilt i bero.

En visjon for Akerselva

Spørsmålet om å anlegge en park langs Akerselva ble en sak som noen politikere engasjerte seg i. En av dem var Carl Jeppesen som var som var byens første sosialistiske ordfører. Han hadde vært med å stifte Arbeiderpartiet og satt i bystyret i Kristiania 1898 – 1925. Hans største innsats for elven var å formulere en visjon for dens fremtid. Dette skjedde på Sannerbrua, anledningen var åpningen av broen lørdag den 1. september 1917, klokken 12. Mange av byens notabiliteter var møtt frem. Ordfører, borgermestere og formannskapsmedlemmer var der. De ansvarlige for brobyggingen var selvsagt også til stede: Veiutvalgets formann, overingeniøren og andre ingeniører fra veivesenet - menn med hatt. Politimesteren og brannsjefen stilte i sine uniformsluer. Sannerbrua var ikke en alminnelig bro, den var et byggverk de stolte veiingeniører kunne vise frem. Det var en buebro, båret av en jernkonstruksjon. Rekkverket over midtspennet var utført i smijern og grorudgranitt. I hver ende av rekkverket var det montert i alt fire gasslykter i bronse. Brokarene var støpt i betong og forblendet med granitt. Gjennom landkarene var det laget åpninger for to veigjennomganger, en på hver side av elven.

Første del av seremonien foregikk oppe på broen. Byggelederen erklærte byggearbeidene for ferdig, mens ordfører Carl Jeppesen mottok broen på vegne av kommunen. Han benyttet anledningen til å takke arbeidere, formenn og ingeniører ”som havde frembragt den smukkeste bro, som fører over Akerselven”. Resten av seremonien foregikk i en av de rundbuede åpningene, der en av byens restauratører hadde gjort maten klar. Aftenposten omtalte bevertningen slik: ”Kommunen serverede her portvin, sherry og øl til smørbrødene”, mens Social-Demokraten omtalte bespisningen i mer nøkterne ordelag: ”smørbrødbord”.

Etter at d’herrer var godt bespist, tok Jeppesen ordet enda en gang. Der nede under granittbuen med den stinkende elven rennende bare noen meter unna, holdt han en tale om nettopp Akerselva. I følge Social-Demokratens referat samme dag uttalte Jeppesen et ønske om at ”elven fra at være en hæslig rynke i byens ansigt måtte forvandles til et smilebaand”. I ettertid er denne formuleringen blitt stående som den klassiske visjonen om Akerselva. I litt ulike versjoner er den blitt gjengitt i mange kommunale dokumenter og bøker om elven.

Men var det akkurat slik Jeppesen formulerte seg? Ikke helt. Den påfølgende tirsdagen ble talen gjengitt i sin helhet i Social-Demokraten. ”Elven er en fremtrædende linje i byens fysiognomi”, mente Jeppesen. Metaforen med ansiktsuttrykk brukte Jeppesen også i fortsettelsen der han så for seg at elven en gang hadde ”snodd sig gjennem dalen som et smilebaand mellem grønnklædde bredder, men saa kom menneskene og byen og forvandlet smilebaandet til en hæslig rynke”. Han så for seg følgende fremtidsbilde:

Akerselven regulert og med cementert bund, løpende mellem kaimure som er smykket med vildvin, og paa begge sider brede kaiveie – og hver morgen kommer veivæsenet med sine motordrevne vandfeiemaskiner og fjerner det smuds som har samlet sig; med andre ord: Jeg ser i tankerne Akerselven igjen gjort til det smil i byens fysiognomi som den bør være.

Carl Jeppesen hadde ordet i sin makt – han hadde arbeidet i avis i mange år og hadde lang politisk erfaring. Han brukte sin formuleringsevne og det at journalister var til stede til å lage råstoff for en kraftfull visjon. At ordlyden ble til takket være en journalists omformulering, spiller mindre rolle. Og at Jeppesen ønsket en elv med sementbunn og kantmurer ble fort glemt.

Fernanda Nissen

En annen politiker som arbeidet for å etablere en park langs Akerselva var Fernanda Nissen. Hun var litterat, i mange år var hun teater- og litteraturkritiker i Social-Demokraten. Hun var sterkt engasjert i kommunepolitikk i Kristiania, og i mange år var hun bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet. Da parkvesenet ble opprettet som egen etat i 1917, ble hun formann i parkutvalget. Dermed måtte hun ta stilling til kommunens parkpolitikk: hvor det skulle anlegges nye parker, hvordan de skulle utformes og hvordan de skulle skjøttes. Nissen hadde en klar oppfatning av at det estetiske var viktig for menneskene i byen. Vakre omgivelser ville prege sinnene til det bedre. Etter hennes mening måtte ingen flekk få ”ligge til uhygge, for gatebilledet trænger sig anmassende ind i hvert menneskes bevissthet og gir opmuntring eller ærgrelse.”

Hun var også opptatt av Akerselva, før og nå. Hun tenkte tilbake på tiden da byen ble flyttet til området ved Akershus festning, da Akerselva enda ikke var ”blit graa, seig og træt av fabrikarbeide og uhumskheter, den var en sund landsens elv med græs og trær langs bredderne”. Annerledes var den Akerselva hun opplevde på begynnelsen av 1900-tallet: ”Akerselven som kunde været en frisk strøm holder paa at drukne i sin egen søle, men endnu er der allikevel noen forfaldne stemningsfulde haver og gamle trær langs de mishandlede bredder”.

Dette skriver Nissen i artikkelsamlingen ”Kristiania” utgitt i 1918. Den lokale parken ved Ankerbrua var begynt å ta form. Nissen var en sosialt engasjert politiker og så at det ikke var plass til alle i den nye parken:

”Lazaronparken” ved Jakobskirken blir ikke stort længer lazaronenes hvileplads med flasker og kort, for trærne flyttes saa solen kan faa græs og blomster til at gro. En vaktmand kikker ogsaa her baade paa bænker og bak busker, og det sterke elektriske lys tar ogsaa væk en del av hyggen.

Ny politisk behandling av parksaken

Gunnar Ousland var formann i Kristiania Arbeiderparti og med i kommunestyret i denne perioden. I et brev til formannskapet i april 1919 foreslo han at den lokale parken ved Ankerbroen ble forlenget oppover langs elven. Formannskapet ga sin støtte til dette forslaget i et møte i januar 1920.

Samtidig var den noen som ivret for å lage en plan for park helt opp til kommunegrensen. Et forslag fra Fernanda Nissen om å avsette 3 000 kroner på budsjettet til ”utarbeidelse av en samlet plan for den fremtidige parklægning langs Akerselven” ble fremmet av bygarner Røhne og støttet av borgermester Høe. Men da saken på nytt kom opp i formannskapet i mai 1920, ble den ”ikke bifaldt”. Igjen var det planene for en bruksbane som stoppet arbeidet med en sammenhengende park langs Akerselva. Heller ikke fra dette møtet vet vi noe om diskusjonen og eventuell uenighet.

Parkentusiastene ga seg ikke. I en artikkel i Aftenposten fra november 1921 omtales parkutvalgets forestående behandling av en parkplan for området fra Grünerbrua til kommunegrensen basert på en skisse utarbeidet av reguleringssjefen. I september 1923 tok advokat Emil Stang parksaken opp i formannskapet. Igjen var det en person fra venstresiden i det politiske landskapet som talte Akerselvas sak. Stang hadde vært nestformann i Arbeiderpartiet og valgte etter partisplittelsen dette året å melde seg inn i Norges kommunistiske parti. Han hadde fast plass i kommunestyret i Kristiania fra 1916 til 1928.

Aftenposten skrev at vedtaket i formannskapet betydde en ”gjenoplivning av det gamle spørsmaal om parklægning langs Akerselven, reist i sin tid av redaktør Jeppesen”.

I januar 1924 ble saken behandlet i reguleringskommisjonen som satte ned et utvalg med oppgave å regulere Akerselvas omgivelser. Utvalget bestod av reguleringssjefen, bygartneren, en arkitekt og advokat Emil Stang som alle også var med i reguleringskommisjonen. Vi vet ikke noe om hva denne komiteen gjorde bortsett fra at de tre år senere la seg selv ned med følgende begrunnelse: ”Komiteen finder det ikke hensigsmessig at utskrive nogen reguleringskonkurranse, da reguleringschefen oplyser, at reguleringen av Akerselvens bredder vil bli indbefattet i den almindelige bearbeidelse av byens regulering, som nu paagaar”. Denne konklusjonen ble akseptert av reguleringskomisjonen i et møte januar 1927.

Harald Hals tar grep

På dette tidspunktet hadde den unge og driftige arkitekten Harald Hals overtatt stillingen som reguleringssjef i Oslo. Han hadde erfaring fra England og USA og hadde arbeidet noen år som privat arkitekt i Kristiania før han ble ansatt i Kristiania kommune. Han regnes som en pioner innen sosial boligbygging i Norge. Som boligdirektør i hovedstaden hadde han ansvar for en omfattende boligreisning og var selv arkitekt for en rekke av de kommunalt igangsatte boliganleggene i denne perioden.

Under Hals’ ledelse gikk kommunen i gang med å undersøke mulighetene for å få til en sammenhengende park langs Akerselva. Det ble utarbeidet en tabellarisk oversikt over arealer langs elven som kommunen tenkte å bruke for å lage et grøntbelte. Der ble det angitt pris for hver enkelt tomt i fall kommunen ble nødt til å kjøpe arealene. I desember 1927 mottok grunneierne langs elven et brev som ble innledet på denne måten:

Nærværende kontor arbeider med en sammenhengende plan for parklegging av Akerselvens bredder og nærmest tilstøtende terreng. Innen det område, som omfattes av planen, faller også en del av Deres eiendom.

Planen er nu foreløpig ferdig, men har ikke været forelagt reguleringskommisjonen til mulig vedtakelse. Innen så skjer vil vi nemlig p. g. a. de til dels store økonomiske og andre interesser, som knytter sig til den, finne det av betydning på forhånd å drøfte spørsmålet med grunneiere, hvis eiendommer planen berører for om mulig å finne en løsning, der tilfredsstiller alle parter. Vi var forbunden om De på Deres side godhetsfullt skulle ville søke å bidra hertil. Planen er nu utlagt til gjennemsyn på dette kontor, hvor også alle videre oplysninger om den vil kunne fåes.

I Oslo kommunes arkiver finnes det svarbrev fra noen av bedriftene, det finnes også kortfattede referater av samtaler mellom grunneiere og kommunen. Grunneierne reagerte forskjellig. DeNoFa Lilleborgs svar var negativt: ”Vi beklager at maatte meddele, at vi finder en parklægning som foreslaat aldeles upraktisk for vort vedkommende, idet det vilde være umulig for os at la Folk faa uhindret Adgang til vor Eiendom”. Mer positive var adm. dir. Juell ved De Norske Gjær- og Spritfabriker: ”… vi er villig til at bidrage til løsning av nævnte opgave og vil stille os meget velvillig med hensyn til avstaaelsen av den nødvendige grund”. Halvor Schou kunne opplyse at han hadde kjøpt inn noen eiendommer på østsiden av elven med sikte på utvidelser av sin tekstilbedrift, Hjula Væveri. Det var nødvendig å ha en forbindelsesvei til Sandakerveien, og denne kunne komme i konflikt med parkplanene. Likevel uttrykte han en forståelse for planene: ”Det gjør mig overordentlig ondt at maatte ta disse reservationer, idet jeg fuldt ut respekterer det tiltak der er tat fra Reguleringschefens side til at forskjønne bredderne omkring Akerselven”.

Hvordan reagerte Hals på disse sprikende svarene fra bedriftene? Det er mulig å lese et prinsipielt standpunkt ut av saksdokumentene om ervervelsen av et område på Sagene. Hals uttrykte seg slik i sin saksinnstilling:

Tanken om å benytte de mindre vel byggbare, eller særlig naturskjønne, arealer langs Akerselven til park er imidlertid av meget gammel dato, og har – så vidt jeg kan forstå – været omfattet med almindelig sympati. Når en plan herfra eventuelt inngår i byplanen vil arealene efterhånden formentlig kunne erverves ved ekspropriasjon. Det er imidlertid også tenkbart, at de vil kunne overdras i mindelighet av grunneiere, som må antas for en stor del å være interessert i tanken både av økonomiske og rent patriotiske grunne. Jeg har underhånden forhandlet med alle disse, som i det store og hele har mottatt planen imøtekommende. […]

Tanken til Hals var altså at ”mindre vel byggbare” tomter skulle parklegges. Kommunen skulle holde seg unna arealer som allerede var bebygd og arealer som kunne tenkes bebygd. Han håpet at grunneierne ville selge frivillig, men var åpen for at eiendommene måtte eksproprieres.

Det finnes et velkjent fotografi av Harald Hals stående over en byplanmodell av Oslo. Han er kledd i hvit arbeidsfrakk og ser mot fotografen gjennom sterke brilleglass med rund innfatning. Den venstre hånden hviler på modellen. Han var en mann for de store grep i planleggingen av Oslo. Da Oslo kommune i 1929 la frem en generalplan, var det i form av en bok der reguleringssjef Harald Hals oppgis som forfatter. Planen tegnet et fremtidsbilde av byen delt i funksjonelle soner for boliger, industri, forretninger, offentlige bygninger og parker. Kraftige transportårer skulle binde de ulike funksjonene sammen. Sonedelingen var et forsøk på å beskytte befolkningen mot industribyens gamle problemer - og mot de nye problemene som trafikkveksten skapte. Menneskene burde bo sunt, med sol og luft, uten støy, forurensning og jag. Også for parkene inneholdt generalplanen en ny strategi. I tidligere tider hadde man behandlet parkene som flekker i ”byorganismen”, den nye planen ville skape grønne årer og belter. Akerselva var med som en av parkårene fra sentrum og utover.

Hals hadde blikk for Akerselva. I generalplanen beskrev han den slik: En elv som dels kaster seg fosshvit fra stup til stup inn gjennom byen, dels dveler i stille sjøer og speiler gamle løvkroner i sine flater. Og på begge sidene steile skrenter, grønne enger, løvkledde lunder. Likeså hadde han fått overlevert Carl Jeppesens ord som han gjenga på denne måten: ”Den burde vært det lyse smil i byens ansikt, og vi har gjort den til et heslig grin”.

Generalplanen reserverte mesteparten av området langs Akerselva for industri, med en detaljert stedsangivelse av industrisonene. Disse skulle være ”delvis omgitt, delvis opdelt av det fortløpende parkbelte der følger Akerselven fra Ankertorvet mot nord, og gjennemskåret av sidespor fra Grefsen til Bestumbanen”. Hals mente at det langs Akerselva var ”ubebygget grunn nok til at man kan få et kraftig bånd av grøntflater snodd op langs elven og fossene, og buktet innimellem industriens bygninger.”

Harald Hals var ikke bare en planlegger. Han var også en gjennomfører. I hans tid som reguleringssjef kjøpte kommunen fire store eiendommer langs Akerselva. Dette var steder der det tidligere hadde vært teglverk: Nedre Schultzehaugen teglverk der Arkitektur- og designhøgskolen nå ligger, Foss teglverk der Øvre Foss idrettbane nå ligger, Bentse Teglverk, også kalt Bentsebak Teglverk, på det området som i dag kalles Myraløkka og Havnens Værk og Sag på det flate området overfor Treschows bro. Hals sørget for at alle disse områdene ble regulert til park. På denne måten ble elveparken ikke bare ble en smal grønn stripe langs elven, men fikk noen større arealer som egnet seg for opphold, lek og idrett.

Elveparken fullføres

Innenfor det politiske miljøet var tankene om parklegging av Akerselvas bredder de første årene båret frem av sosialdemokratene Carl Jeppesen, Fernanda Nissen og Gunnar Ousland. Den første som ordfører, den andre som medlem av parkutvalget, den siste som pådriver i bystyret. De hadde alle blikk for at de tettbygde arbeiderbydelene langs Akerselva kunne trenge noen grønne lunger i sin nærhet. Da tomtekjøp og påfølgende regulering til park ble vedtatt i 1930-årene, var det blitt tverrpolitisk enighet om dette. Bygartner Marius Røhne skrev i en oppsummering at parkleggingen langs Akerselva var en sak alle politikere støttet ”uten omsyn til parti og bopel”. En gjennomgang av referatene fra bystyrebehandlingene av tomtekjøpene og reguleringsplanene viser at nesten alle sakene ble vedtatt enstemmig, uten debatt. Det var også stor politisk enighet om at parkleggingen skulle gjøres slik at fabrikkbygningene langs Akerselva ikke ble berørt. Byen trengte arbeidsplasser, industrien var en solid arbeidsgiver og deres arealer skulle ikke berøres av grønne fingre.

Det tok lang tid før elveparken langs Akerselva ble en realitet. Den største kommunale innsatsen skjedde i tiårene fra 1960 til omkring 1980. Elvevannet ble renere og elvebredden grønnere. Fordi mange av bedriftene i mellomtiden var lagt ned, kunne parken legges tett inntil de gamle fabrikkbygningene. På den måten ble teglsteinsfasadene et viktig estetisk element i elveparken.

Mange vil si at elveparken har vært et vellykket prosjekt, møysommelig utviklet gjennom nesten hundre år. Elven er blitt tilgjengelig langs nesten hele strekningen fra Maridalsvannet til Bjørvika. Akerselva er dag et landskap som innbyr til vandringer.

En viktig nerve gjennom byen

Livet langs elven er blitt ganske annerledes de siste to hundre årene. Kunnskapsindustrien og kulturnæringene har overtatt fabrikkgulvene etter larmende maskiner i damp og røyk.

Av Peter Butenschøn

Aftenposten 01.nov. 2011

Akerselva går stri etter at høstregn og ruskevær har fylt opp myrer, innsjøer og bekker innover i Nordmarka. Den skummer hvitt og heftig utfor fossene, mens store piletrær med gamle vridde stammer sveiper grenene helt ned i vannet. Langs gangveiene ved elvebredden nede i byen er det ganske stille. Elven og dens skråninger er skåret som en grønn kløft gjennom byen. Oppe over broene og langs gatene minner suset fra biler om at vi er i et fredsommelig dalstrøk i en bråkete by.

Energikilde

Akerselva har ikke alltid vært slik. I mange år var den energikilde, bakgård og avfallsplass for industribyen. Kloakken fløt, fabrikkpipene lå tett langs breddene, skur og rønner fylte tomtene. Beretningen om Akerselva var en nøktern historie om byens hverdager og dens dunkle sider, den handlet om det praktisk nødvendige som man ikke snakket så mye om og ikke oppsøkte med mindre det var påkrevd, en forutsetning for arbeidslivet og for industriell vekst.

Elven ga kraft til virksomhetene, først til sagblad og møllehjul, så til drivaksler og remmer for tekstil og mekanisk industri, og den fraktet det giftige avfallet fra all denne produksjonen ut til fjorden der det kunne synke til bunns, endelig skjult og luktfri. «Akerselva! Er det ikke der byfolkene drukner kattene sine og tømmer kloakkene sine», skrev Oscar Braathen, «en graagul, skodden elv som glir sakte og makelig gjennom byen og forpester luften».

Ny bok

Akerselva har vært beskrevet av mange. Den har nå fått sin historie, grundig og velskrevet dokumentert i Tallak Molands Historien om Akerselva, nylig utgitt på Christiania forlag. Han gir en livfull beskrivelse av elvens betydning og omskiftelige tilværelse gjennom 400 år.

Byens industrielv

Helt fra middelalderen ble det lagt sagbruk og møller nedenfor fossene, etter hvert kom det tresliperier, såpekokerier, mekaniske verksteder og papirindustri. Da industrireisingen for alvor satte sitt preg på byen fra 1850-årene, var det ved Akerselva den kom, i nye store fabrikkbygninger på tomter kjøpt opp fra sagbrukene. Fossekraften var nødvendig for slikt omfangsrikt virke. Oscar Braathen er presis i sin beskrivelse. «Akerselven er en foraktet elv. Men strævsommere og flittigere elv finnes ikke i Norge!». Akerselva ble mer og mer industriens elv. Vannet ble intenst utnyttet, inn gjennom rør og turbiner, ut igjen litt lenger nede, klar for neste virksomhet. Fabrikkpipene reiste seg på begge sider, særlig ved de mange fossene, og fabrikkbygningene lå etter hvert tett i tett med høyreiste teglvegger og langstrakte shelltak og skjulte elven fra byens gater bakom. Avfall fra fabrikkene og kloakken fra boligene gikk rett i elven, det fløt en strøm av blikkbokser, gamle madrasser og trerester sammen med filler og gamle støvler i en seig strøm, særlig ille når vannføringen var liten.

Begrensninger

Elven hadde sine begrensninger for den ekspanderende industrien. Den ga kraft, men det var vanskelig med transporten til og fra fabrikkene. Da den unge ingeniør Sam Eyde kom hjem fra Tyskland i 1898 hadde han store planer: Elven skulle mudres helt opp til Vulkan, og det skulle anlegges kaikanter slik at den ble en farbar kanal for flatbunnede prammer som kunne frakte korn opp og tømmer og nye produkter ned, ut til ventende skip i havnen. Kommunen var enig, men fant hverken penger eller gjennomføringskraft, og Eyde flyttet sine engasjementer over til kunstgjødsel og Telemark.

Det andre store prosjektet, omdiskutert til langt ut i mellomkrigstiden, var et jernbanespor som skulle gå ut fra Østbanestasjonen oppover langs elven og med fem sidespor knytte seg til 22 bedrifter. Men etter hvert som lastebilene inntok bygatene ble prosjektet stadig mindre aktuelt, og ble gravlagt i 1925.

Elven får nye roller

Etter siste krig gikk det nedover med den gamle industrien langs elven. Tekstilindustrien ble ulønnsom, Elkem sluttet å valse stål i Nydalen, og på Spigerverket sluttet de å lage spiker. Akerselva ble stort sett glemt i etterkrigsårenes store utbyggingsprosjekter; de nye drabantbyene på skograbber og jorder øst og nord for byen beslagla både investeringer og politisk prestisje.

Ideen om å parklegge Akerselvas bredder er gammel, og fikk ny næring da industrien flyttet ut. Utover på 1970-tallet ble elven renere. Det ble lagt avskjærende kloakkledninger fra bebyggelsen, og i 1981 ble det satt ut fiskeyngel. De små parkbitene ble stadig større, og på lengre strekk ble de knyttet sammen av gangveier.

Kunnskap og kultur

I 1986 ble Akerselva Miljøpark etablert, med miljøvernminister Sidsel Rønbeck (Ap) som entusiastisk pådriver. Oppover hele elven ble det snekret sammen prosjekter i et nytt samspill mellom offentlig og privat finansiering og gjennomføringskraft. Kunnskapsbyen i Nydalen ble bygget ut, med Handelshøyskolen BI, Riksteateret og Rikskonsertene som viktige aktører. Fabrikkene ved Vøienfossen og Beyerbrua syder av nytt liv. Området ved Vulkan Broverksted er under full ombygging. Kunsthøyskolen og Arkitekthøyskolen har flyttet inn i gamle industribygg, designsenteret DogA har overtatt et nedlagt trafoverksted rett opp for Ankerbrua, og Schous bryggeri er blitt «kulturbryggeri», et sted for musikk i mange varianter. Mellom alle disse institusjonene har det grodd opp et mylder av kafeer og små virksomheter, inne og ute.

Livet langs elven er blitt ganske annerledes de siste to hundre årene. Kunnskapsindustrien og kulturnæringene har overtatt fabrikkgulvene etter larmende maskiner i damp og røyk. Det kommer minst like mange på arbeid der som før, da fabrikkjentene myldret inn gjennom portene ved daggry. Men fabrikklokkene slår ikke like håndfast for påbegynt økt. Elven kan igjen oppleves som et langt og variert løp, smygende og kastende gjennom det langstrakte bylandskapet fra skogen ned mot fjorden.

Kultur- og kunnskapsbedriftene bruker elven på en annen måte. Stadig er den viktig, men den gir nå en annen form for energi enn til å drive aksler og hjul.

Akerselva er igjen blitt en viktig nerve gjennom byen.

 

Forord

Til "Historien om Akerselva gjennom 400 år"

Akerselva renner gjennom byen, men også gjennom byens historie. Mange perioder i byens historie gjenspeiler seg i elvens utvikling på en direkte og konkret måte. Noen ganger er det Akerselva som leder an.

Elven som renner fra Maridalsvannet til Bjørvika ble i middelalderen kalt Frysja. Navnet kan ha sammenheng med fruse i betydningen skumme eller bruse og henspiller på de mange fossene. Akerselvas vannfall ble viktige for byens rikdom og vekst. Møller og sager ble bygd i tilknytning til de fem naturlige fossene. Møllene bidro til matforsyningen, mens sagene ga bygningsmaterialer. De største inntektene kom fra eksport av trelast. Bjelker og planker ble kjørt med hest ned til Bjørvika der båtene lå ankret opp. Vannfallene langs Akerselva gjorde også byen til en industriby. Fabrikker ble bygd på de gamle sagbrukstomtene. Ved å bygge terskler og dammer kunne mer av høydeforskjellen mellom Maridalsvannet og Bjørvika utnyttes, og antall fosser økte med dette til tyve. Dermed ble det vannkraft til nye vannhjul og turbiner og enda flere fabrikker kunne bygges.

Historien om Akerselva handler om hvordan elven og landskapet rundt har endret seg. Først var elven omgitt av jorder og skoger, etter hvert kom den til å renne gjennom et urbant landskap. Landskapet rundt elven har aldri vært klart avgrenset, men en historisk beretning om en elv er nødt til å innføre en grense. Hvor stor del av landskapet rundt elven hører med? Hvilke bygninger og hvilken bebyggelse hører med? Hvilke personer og grupper av mennesker hører med?

Et godt utgangspunkt kan være å tenke seg elven som en langsgående nerve gjennom landskapet. Nerven gir impulser til området omkring, og det er fornuftig å trekke en grense der landskapet ikke lenger påvirkes av elven. Fordi impulsene fra elven har variert i type og styrke, vil ikke områdegrensene for hva som skal tas med i en fortelling om Akerselva være de samme over tid.

Denne boken handler om endringer gjennom fire hundre år. I den tidsperioden har rundt femten generasjoner satt sitt preg på elven og landskapet rundt. Hver ny generasjon fikk overlevert landskapet i en viss tilstand og leverte det videre til neste generasjon. Mange personer har skrevet seg inn i endringshistorien. Noen av disse er nevnt ved navn, andre er til stede i teksten bare med en yrkestittel. Mange aktører representerte en tydelig samfunnsgruppe. Således er dette en bok om makt, men også om avmakt.

Utviklingen av et landskap kan være resultat av langsiktig og planmessig innsats, men kan også skyldes rene tilfeldigheter. Fortellingen om Akerselva gjengir både det planlagte og det tilfeldige. Det planlagte blir imidlertid ikke alltid realisert. Også planer som havnet i skrivebordskuffen kan være viktige å fortelle om.

Historien kan på mange måter sammenlignes med en elv. Som vannet kan historien skifte mellom det stilleflytende og det turbulente.  Denne boken er som en guidet tur gjennom fortidens landskap.

Grünerløkka,

mai 2011

Tallak Moland

Myter om elveparken langs Akerselva

Av Tallak Moland, historiker og forfatter

Den blå-grønne stripen. I kveld samles tusener av innbyggere i Oslo til vandring langs Akerselva. Det er høstjevndøgn og tid for Elvelangs. Man kan se dette som en feiring av elveparken, denne blå-grønne stripen fra Maridalsvannet til Vaterlands bro.

De siste årene har jeg arbeidet med en bok om Akerselvas historie. Gjennom studier av kommunale arkiver har jeg oppdaget at det eksisterer mange myter av hvordan elveparken ble etablert. Noen av disse mytene bringes videre av tidligere park- og idrettssjef i Oslo kommune, Ida Fossum Tønnessen, i hennes ellers utmerkede artikkel i siste nummer av St. Halvard (nr 1/2010), utgitt av Selskabet for Oslo Byes Vel.

Myte nr. 1: Carl Jeppesens smilerynke

 

Ida Fossum Tønnessen skriver at byens politiske ledelse i 1917 besluttet at ”rynken i byens ansikt skulle gjøres om til en smilerynke”. Utsagnet om rynken som skulle bli til en smilerynke er ofte gjengitt i litteraturen om Akerselva. Det stammer fra en tale ordfører Carl Jeppesen holdt i forbindelse med åpningen av Sannerbroen i september 1917. Dette var i en tid da kloakkgrøten rant seig nedover elven og industribygningene dominerte elvelandskapet. Det var med andre ord god grunn for byens første sosialdemokratiske ordfører å bruke sin posisjon til å slå et slag for Akerselva.

Med sin billedbruk skapte Jeppesen en visjon for Akerselva som senere er gjengitt i mange bøker og kommunale dokumenter. Men hva sa han egentlig? Det kan vi lese i avisen Social-Demokraten noen dager senere. ”Elven er en fremtrædende linje i byens fysiognomi”, sa han. Fysiognomi var et ord for byens ansikt. Han fortalte at elven en gang hadde ”snodd sig gjennem dalen som et smilebaand mellem grønnklædde bredder, men saa kom menneskene og byen og forvandlet smilebaandet til en hæslig rynke”. Han så for seg følgende framtidsbilde: ”Akerselven regulert og med cementert bund, løpende mellem kaimure som er smykket med vildvin, og paa begge sider brede kaiveie – og hver morgen kommer veivæsenet med sine motordrevne vandfeiemaskiner og fjerner det smuds som har samlet sig; med andre ord: Jeg ser i tankerne Akerselven igjen gjort til det smil i byens fysiognomi som den bør være”. Med andre ord ønsket Jeppesen å gjøre Akerselva til en kanal.

 

Myte nr. 2: Vedtak i 1917

I et par år hadde kommunen arbeidet med tanker om å etablere en sammenhengende park opp til kommunegrensen. Borgermester Jacob Høe var sentral i dette arbeidet, og i 1915 foreslo han at det skulle avholdes ”en konkurranse om planer for forskjønnelse av Akerselvens bredder”. Forslaget ble vedtatt av formannskapet, men ble ikke gjennomført på grunn av motstand fra veivesenets overingeniør, reguleringssjefen og stadsarkitekten som alle ønsket å reservere arealene langs elven til en jernbane. Et nytt forslag om å utarbeide ”en samlet plan for den fremtidige parklægning langs Akerselva” ble behandlet i formannskapet fem år senere, men ble ikke bifalt. Igjen var det jernbaneplanene som stoppet parkplanene.

Hvis Tønnesen med 1917 mener at de styrende organer dette året vedtok å etablere en elvepark langs Akerselva, var det altså ikke helt slik.

Myte nr. 3: Hvem som bidro?

 

Tønnesen skriver at bygartner Marius Røhne var en betydelig pådriver i arbeidet med å etablere en park langs Akerselva. Dette er en vanlig oppfatning i litteraturen om Akerselva og bygger ikke minst på en jubileumsberetning om parkvesenet som Røhne selv skrev. Det har imidlertid ikke vært mulig å finne dokumenter i Byarkivet som støtter en slik fremstilling. I stedet ser det ut til at det var reguleringssjef Harald Hals’ innsats som betydde mest for etableringen av en sammenhengende park langs Akerselva. I 1927 utarbeidet han et dokument som kanskje kan kalles den første planen for elveparken. Det inneholdt kostnader for å ekspropriere arealer langs elven til parkopparbeidelse. Plandokumentet ble lagt ut til gjennomsyn, og han sendte brev til grunneierne i håp om at de ”godhetsfullt skulle ville søke å bidra” til planens gjennomføring.
 

Parkplanene ble omtalt i Oslos generalplan i 1929, der Hals skrev at det langs Akerselva var ”ubebygget grunn nok til at man kan få et kraftig bånd av grøntflater snodd opp langs elven og fossene, og buktet innimellem industriens bygninger”. Mens Hals var reguleringssjef kjøpte kommunen fire store områder langs elven der det tidligere hadde ligget teglsteinsverk. Han sørget for å få disse områdene regulert slik at de kunne inngå i elveparken.

Myte nr. 4: Planen av 1990

”Kommuneplanen for Akerselva miljøpark av 1990 representerer den første store elverehabiliteringen i Oslo”, skriver Tønnessen. Jeg har allerede omtalt Hals Hals sin plan lagt fram så tidlig som 1927. Den neste samlede plan var en disposisjonsplan lagt frem av byplankontoret i 1960. Fordi Aker kommune nå var blitt en del av Oslo kommune, kunne hele Akerselva planlegges under ett. Disposisjonsplanen skulle være styrende for utarbeidelse av reguleringsplaner langs elven. Planen ble fulgt opp av en utredning fra teknisk rådmann i 1963 der kloakkforholdene og status for parkleggingen langs hele elven ble gjennomgått i detalj.
 

Disposisjonsplanen og utredningen fra teknisk rådmann ble starten på den mest intense anleggsvirksomhet i Akerselvas historie. Det største krafttaket for å fjerne de kommunale utslippene til elva og opparbeide parkarealer var med andre ord i tiårene mellom 1960 og 1980.

Myte nr. 5: Turstien

I mange fremstillinger blir prosjektperioden for Akerselva miljøpark (1987 – 1990) omtalt som perioden for opparbeiding av turstien langs elven. Dette er feil. Med unntak av strekningen gjennom Nydalen, var det meste av parkområdet fra Maridalsvannet til Vaterlands bro ferdig flere år før det. Det var opplysningsarbeidet i denne prosjektperioden som først og fremst gjorde at innbyggerne i stort antall oppdaget elven. Først i 1990-årene begynte ikke bare folk fra nærområdene, men også fra andre bydeler å vandre langs elven.

Vi møtes elvelangs!

 

Det er all grunn til å ønske arrangørene lykke til med å få så mange tusen mennesker velberget nedover langs den smale turstien, nok en gang. Sannerbroen har i mange år vært i dårlig forfatning, men er nå under rehabilitering. Fra neste år av burde det kanskje bli et fast innslag å fremføre Carl Jeppesens tale i rommet under brokarene. Det er helt klart at det er hans visjon som har vært styrende for parkarbeidet i alle årene etterpå. Men vi skal samtidig være glad for at hans drøm om ”Akerskanalen” aldri ble en realitet!

Godt og grundig om Nordmarka

Historien i spenningsfeltet mellom skogeierne og næringsinteressene, de fastboende i skogen og byfolket som bruker Marka.

Av Gunnar Kagge

Aftenposten  26.nov. 2006

For mange markavenner er november måned egnet for å minnes sommerens opplevelser på blåmerkede stier, og drømme om snø i de rødmerkede løypene. De ivrigste har et rikt tilfang på markalitteratur for å hjelpe til med både minner og drømmer.Det siste tilskuddet er fra historikeren Tallak Moland. Hans "Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år" skiller seg ut. Så godt som alle bøkene om Nordmarka er historier om marka. Molands bok er historie, i mer vitenskapelig betydning. Han holder seg unna anekdotene om skogfolket og bygger heller på dokumenter. I motsetning til resten av markalitteraturen har han en svært god oversikt over kildene sine, og en omfattende litteraturliste.

Byen og godseieren

Helt siden politimester Jørgen Gjerdrum forhandlet med Wedel Jarlsberg om bruken av vassdragene i 1830-årene, har kampen mellom byen og godseieren bølget frem og tilbake. I 1950 sa ordfører Halvdan Eyvind Stokke: "Jeg synes det må være en gledelig melding for byens befolkning å få like før jul, at vi for all fremtid er sikret Nordmarka som friluftsarealer."Det skulle vise seg å være en lokal variant av "fred i vår tid". De neste tiårene ble konfrontasjonene mellom friluftsinteresser og skogbruket kraftigere enn noen gang.Sånn sett er boken svært nyttig bakgrunnsmateriale for dem som jobber med den varslede "Markaloven".Historien om hvordan byfolket, turistene, oppdaget Marka, er spennende kulturhistorie. Fra de første sommervandrerne som P. Chr. Asbjørnsen og Bernhard Herre og skiløpere som Fridtjof Nansen, og opp til våre dager med offroadsykler på skogsbilveier og maskinpreparerte skiløyper. Moland skriver godt om friluftslivets pionérer.

Ekstra dimensjon

Men "Historien om Nordmarka" er først og fremst en bok for skogvandrere som synes det gir en ekstra dimensjon til turen å vite mer om landskapet og stedene man passerer. Ikke minst har han gravet frem et imponerende billedmateriale. Ingen av de mange bøkene om Marka kan vise til så mange gode historiske bilder.Men en bok på under 200 sider har sine begrensninger. Man kan beklage at Moland i veldig stor grad begrenser seg til å skrive om Nordmarksgodsets historie, særlig den delen av Løvenskiolds eiendommer som leder vann ned til Maridalsvannet. Boken er såpass god at den godt kunne vært tykkere og gitt en like grundig behandling av en større del av Marka.